Gode dagar

Sola står på fullt, palmene svinger lett i vinden, bordet bugner av frukt og juice, solbrillene på og eg sit i ein open bungalow ei lita stund. Ah, tenk å vere her ved Lake Toba igjen. 

Etter ei hektisk førsteveke i Indonesia med mange minner og følelser som har vendt tilbake, kjenner eg at kroppen roer seg ned her oppe i fjella. Her er det ingen som stresser, ingen som roper, ingenting som må gjøres, ingenting som bekymrer. Her er livet til for å nytes. Og nyter det, det gjer eg. Einaste som forstyrrer roa er ein og anna maur som forviller seg opp leggen min.

 Men sjølv det vert sjarmerande her. 

Om kvelden, når sola skrus av (ja, i indonesia virker det som om den skrus av. switch, der var det mørkt), samles heile gjengen for å ete litt frukt, ei pannekake med sjokolade, ein kaffi eller ein av dei mange mange deilige juicane. Vi snakker om alt fra dagens solingsresultat til misjon og/eller onde ånder. 

Men samme kor herlig det er her oppe på Samosir. Samme kor deilig sola er. Samme kor avslappande livet er, så er det ingenting som slår å møte jentene på blindeskulen igjen. Virkelig! Det var så kjekt at dei huska meg, ja, ikkje berre huska meg, men var så glad for å sjå meg igjen.

 Få gå rundt på blindeskulen, litt bak dei andre som fekk omvisning, og prate med Dewi, Wilma og Ida igjen, slår alt til no. Å møte venner, merke gjensynsglede, kjenne på ein kjærlighet på tross